Et kollektivt kaosmos

Apichaya Wanthiang, Lina Viste Grønli, Marte Johnslien, Nora Joung, Herman Mbamba, Richard Alexandersson, Christian Tony Norum, Andrea Bakketun, Olav Ringdal, Elise Storsveen, Hilmar Fredriksen, Goutam Ghosh, Anna Daniell, Eirik Senje, Siri Aurdal,
 Bente Sætrang,
 Bjørn Mortensen,
 Per Inge Bjørlo,
 Serina Erfjord, 
Jan Freuchen,
 Tyra Tingleff, 
Dag Erik Elgin,
 Mercedes Mühleisen,
 Johannes Engelsen Espedal, 
Siri Hjorth & Sebastian M. Kjølaas, Mads Andreas Andreassen, Jorunn Hancke Øgstad, 
Ida Madsen Følling and 
Markus Li Stensrud.

Et kollektivt kaosmos er en totalinstallasjon bestående av nye verk av tretti kunstnere. Prosjektet er initiert av billedkunstnerne Ida Madsen Følling og Markus Li Stensrud og produsert i samarbeid med Kunsthall Oslo.

Asger Jorn, som selv anvendte begrepet kaosmos, var fanebærer for en ukuelig tro på kunstens frigjørende virkning. Han skriver: “Den estetiske erfaring, den direkte unyttige erfaring, er den mest kostbare erfaring som finnes.” I samme ånd er Et kollektivt kaosmos tenkt som en hyllest til kunstens egenverdi og til det kunstneriske fellesskap.

Det hele startet med utsendelsen av følgende invitasjon til de deltagende kunstnerne:

KJÆRE KUNSTNER!
På grunn av din utsøkte kaosmotiske sensibilitet ønsker vi å invitere deg med i en kollektivutstilling som søker å utforske det kunstneriske felleskap. Som et alternativ til det ofte ensomme, hverdagslige arbeidet kunstnere utfører, trassig som en del av vår frihetskamp, ønsker vi at du blir med oss i en hyllest til kunsten som fellesprosjekt, en hyllest til det felleskunstneriske vokabular.

Begrepet kaosmos er blant annet satt i omløp hos Gilles Deleuze og Felix Guattari. “Kunst”, skriver de, “er ikke kaos, men en sammensetting av kaos og orden (kosmos) som frigjør visjonen eller sansningen slik at den konstituerer et kaosmos, et sammensatt kaos.” Kunstartene representerer ulike plan i kaos, komposisjonsplan. Kunstneren har kapasitet til å kontinuerlig skape “nye plan, nye sfærer, nye mennesker, bokstavelig talt nye verdener”. Et uendelig antall verdener (eller plan) sameksitserer, med andre ord, i et grenseløst kaos. Kunstneren innehar en unik evne til å gi det kaotiske en retning, en form, en mening. Kunstneren er selve bindeleddet mellom kaos og kosmos. Kunstneren er en slange som bukter seg – en barokk fold som undrar seg hierarkier og lineære narrativer. Kunstneren er tvetydighet personifisert.
Men kaosmose er ingen mekanisk svingning mellom nullpunkt og uendelighet, mellom væren og intet, mellom orden og uorden, men åpner i den skapende virksomhet opp for en verden som er grenseløst rik på muligheter.

Å gi kunsten rom til å oppfylle sitt potensiale dreier seg om å gi det kaotiske levevilkår uten at det stivner i en ny form, holde det fast slik at det ikke unnslipper, men også uten å temme det. Asger Jorn uttrykker det slik: “Det er dog en kjensgjerning, at stoffet og naturen ikke er et kaos, men et ordnet hele? Nei, det er en misforståelse: Det er både et kaos og et hele, og helheten er betinget av det kaotiske, dannelsen av oppløsningen.”

Så, kjære kunstner, uavhengig av hvilket komposisjonsplan du befinner deg på: Vil du være med å berede grunnen for oppløsningen? Ikke forstått som apokalypsen, men som et samfunn som ser verdien i det immaterielle, det retningsløse, det unyttige – kunstens utopiske impuls.

Alene er du kanskje en buktende slange, men sammen er vi en bølge.

Oslo, 08.11.2018
Ida Madsen Følling & Markus Li Stensrud
@kollektivt_kaosmos

Kollasj: Elise Storsveen