Johan Berner Jakobsen, født i Balsfjord 17. juli 1859. Død 21.jan 1939
Autodidakt. Drev Lofotfiske og oppdrett av avlsdyr. Oppfant blant annet en blekksprut av gummi. Satt i herred- og fattigstyre i Steigen i Nordland. Jakobsens bilder hører med i den stille tradisjon av naivistisk søndagsmaleri. Primitivitet og ekte opprinnelighet er nødvendige forutsetninger for at slike bilder skal ha kvalitet. Jakobsens maleri er ekte naivt. Han debuterte med separatutstillingen i Kunstnerforbundet april 1928. Av de 50 malerienevar 26 i privat eie. Kun de sikrest identifiserbare er påført utstillingsangivelse.
Dagbladet 17. Juli 1934
Noen kunstnere tilbringer sin 75 års dag druknende i blomsterarrangements som kan minne lovlig meget om begravelse, andre feirer den på flukt fra all berømmelse. Johan Berner Jakobsen fant vi på hans 75 års dag idag på sin gode venn dekorasjonsmaler Aksel Johnsens kombinerte stue og kontor i Sven Bruns gate. Der ble snakket nordlandsk over all måte. Der ble deklamert dikt mellom hver gang chefen måtte i telefonen. Det var en underlig liten formiddagsstund vi tilbrakte i en kunstnerkoloni så ekte som noen. Når man vil spørre hvem Johan Berner Jakobsen er og støtte sin uvitenhet til at han for eksempel ikke er nevnt i ”Hvem er hvem”? Så opplyses herved at han er forhenværende gårdsbruker, fisker, kolonialkjøbmann, (og annen slags kjøbmann), journalist, dikter, vaktmann (især om natten) …inntil han plutselig begynte å male. Han blev oppdaget, som det heter, og et nu var han et naivistisk talent av de mest dyrkede innen en liten krets. Det var i grunnen Niels Larsen som hadde æren for oppdagelsen. Spørsmålet faller da for en gangs skyld ganske naturlig: Hvordan gikk det til at De begynte å male? – Det begynte med at jeg gikk i Elektrisk Byrå, sier Johan Jakobsen, og lengtet hjem til Nordland. – Lengtet De hjem til Nordland? Men det kunne det da ikke bli noe billede av? – Jo, det kunde det bli billede av. Slik som jeg lengtet, svarer han stillferdig. Og så var det slik at jeg hadde en liten liten hytte i kolonihagen på Frogner, og en dag lengtet jeg slik at jeg satte meg til å fantasere med farver på voksduken på bordet, for å se om jeg kunde male litt, om det kunde bli til noe … litt av det landet jeg lengtet efter. – Men de hadde da malt litt hjemm også? – Nei, aldri rørt en pensel, adri følt trang til det. – Er det hjemlengselen som har holdt Dem til maleriet hele tiden siden da? – Ja, i 10 år, men nu er den likesom ikke så sterk lenger, selve trangen. – Lengter De ikke så hjem nu da? – Jeg skjønner det er nytteløst nu. – De kunne jo reist hjem. – Nei det kunde jeg ikke. Jeg hadde solgt gården min. Og nu antyder han en riktig trist historie om et giftermål som trakk ham sydover og fikk ham til å oppgi alt. Jeg skulle aldri reist hjemefra, sukker han. – men da var De kanskje ikke blitt kunstner? – Nei det tror jeg er riktig, sier han og lysner. Hans venn Aksel Johnsen blander sig i samtalen og sier: Du er jo oppfinner også. – opfinner ja, sier maleren. Det var mig som opfant den kunstige blekksprut. Der var en slags blekksprut av gummi til å bruke som agn under fiske. Men de snøt mig på det. Jeg solgte opfinnelsen for en 1000 kroner, men det ble fabrikert en masse av blekksprutene i Tyskland. Jeg fant forresten på noen andre greier også. – Og diktet. – Ja diktet. Men ikke det heller før jeg kom her ned. Det var hjemlengselen det også. Og stille nesten monotont deklamerer den vemodige maler et sterkt og dragende om Vågakallen. Kontordamen snakker litt i telefonen imens, men det gjør ikke noe. Jeg kommer til å tenke på at det var den samme mannen som fant meteosteinen i fjæra, og da undersøkelser blev satt i gang var det noen som hadde sprengt den i stykker. Han kunde tjent mange penger på det. Det diktet fikk jeg inn i ”fiskeren”, sier Jakobsen, men det var en annen som tok honoraret. Han gir disse sparsomme meddelelsene uten egentlig å anklage noen. Dikt og artikler og billeder har han gått og tenkt ut om nettene mens han gikk å passet på: I Freia, i Elektrisk Byrå, i Nattvaktkompaniet, i kommunens tjeneste. Nu er han for gammel til å være nattvakt, men ikke til å gå å drømme. – Men utstilling da, foreslår vi, skal De ikke holde en utstilling til høsten. Alle andre finner på noe når de er 75. – Det er så vanskelig, sier han. Og De vet malerier er luksus. Men her protesterer hans venn: Nei malerier er ikke luksus, sier han morsk. Like så lite som bøker er luksus. Det er virkelig et lite reir av åndsliv dette vesle kontoret. Jakobsen er forresten utvilsomt tiltalt av tanken om en utstilling. Det burde absolutt være noe for Kunstnerforbundet som alltid hevder at der huses interesse for litt annet enn det som hører Oslo-sosietetens innerste interesser til. Her kan hans innflytelsesrike kolleger komme til, som ofte snakker om Johan Jakobsen. M. G-gg.