Willibald Storn – Mens vi faller
Utvalgte verker 1989–2021
17. september–14. november 2021
Kunsthall Oslo er stolte av å kunne presentere Mens vi faller, den første store retrospektive utstillingen med verker av den Oslo-baserte kunstneren Willibald Storn.
Utstillingen presenterer et utvalg av de tusenvis av malerier, tegninger, kollasjer, notisbøker og fotografier fra den produktive andre halvdelen av Storns karriere, som har vært sentrert rundt den daglige praksisen med å bearbeide og omarbeide hverdagslivets avfall og etterlatenskaper i atelieret hans på Kampen, Oslo.
En bok med Storns bilder og tekst av kunstneren og forskeren Wencke Mühleisen vil bli publisert i løpet av utstillingen; Hugo Lauritz Jenssens tekst om Storn, Gjenstridige notater fra en tilbakereise, er tilgjengelig her og i utstillingen.
De første årene av Storns karriere kan deles inn i tre hovedretninger: grenseoverskridende performance og installasjoner som latterliggjør kapitalistisk kultur; direkte propaganda for arbeiderbevegelsen og feministiske saker, i en sober og utilitaristisk visuell stil; og en form for utopisk figurasjon, romantisk og pastoral, som står i gjeld både til Picasso og Chagall og til førmoderne bildetradisjoner.
I de senere maleriene, fra slutten av 80-årene og fremover, har grensene mellom disse ulike arbeidsmåtene blitt nesten helt visket ut. Picasso og Chagall er blitt overgått og overskredet, og resultatet er en strøm av bilder og tekst som fremstår som en degradert ekspresjonistisk karikatur av samtidens medielandskap. Bildene er på en og samme tid dagboknotater, nyhetsrapporter, realityshow, reklamer, mareritt, dikt, pornografi og propaganda; og alt dette er skrevet på figurer og ansikter som spiller alle mulige roller fra tapte elskere til skamferte ofre, men som oftest fremstår som distanserte, mutante, polyseksuelle vesener, med sinn og kropper som for lengst har sluttet å skille mellom nytelse og smerte, sinne og fornedrelse, håp og fortvilelse. Her er det ikke rom for en visjon om en bedre verden: Krisen, i alle sine sammenkoblede manifestasjoner, i all sin voldelighet, velter ut av side etter side og sleper den skitne, sleske historien sin etter seg. Hvis det i det hele tatt finnes noe pusterom, er det i maleprosessen i seg selv, som hinsides bildespråk, hinsides tekst, dekker over nyhetsstrømmen. Men å snu seg vekk er i Storns verden en guilty pleasure, enda en kilde til skam. Det er vårt ansvar å se.
Willibald Storn ble født i Østerrike i 1936 og vokste opp under nazismen; faren døde i Sovjetunionen under andre verdenskrig. Han flyttet til Norge i 1957 og begynte på Kunst- og håndverksskolen i Oslo i 1958. Etter noen år til sjøs debuterte han på Høstutstillingen i 1963, og i 1968 holdt han sin første separatutstilling. Selv om Storn fremdeles blir husket for sine bildestormende aksjoner, sin provokative kunst og agitprop fra slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-årene – ikke minst gjennombrudds-utstillingen Coca-Donald Samfunn – ikke ta meg på UKS i 1969 og arbeidet med kunstnergruppa GRAS – har han de siste to tiårene utforsket maleriet og fotografiet i separatutstillinger rundt om i landet, sist i Kunstnerforbundet i Oslo, 2016 (kuratert av Lotte Konow Lund) og i Avistegnernes hus i Drøbak, 2018.
Utstillingen er støttet av Kulturrådet. Kunsthall Oslo er støttet av Kulturdepartementet, Oslo kommune og Hav.
