Elisabeth Haarr–Strid

Se bilder av utstillingen på Art Viewer
Les anmeldelse på Kunstkritikk
Les anmeldelse i Morgenbladet


Elisabeth Haarr–Strid
9. september–30. oktober 2016
Åpning fredag 9. september kl 19

Kunsthall Oslo har gleden av å ønske velkommen til åpning av separatutstilling med nyere arbeider av Elisabeth Haarr, fredag 9. september. Utstillingen har fått tittelen Strid og innvier samtidig våre nye lokaler i Bjørvika. Strid er den første solopresentasjonen av Haarrs kunstnerskap i Oslo på 40 år. Den viser både nye arbeider produsert i tidsrommet 2010–2016, samt et utvalg eldre verk som skaper forbindelseslinjer bakover i historien. Utstillingen kan i hovedtrekk deles inn i tre kategorier; faner, færdaminner og kjoler.

I forbindelse med utstillingen utgir Torpedo Press og Kunsthall Oslo en publikasjon om Elisabeth Haarr sine arbeider, som en del av monografiserien Aktuell. Publikasjonen har tekster av Lotte Konow Lund og Will Bradley, samt fotografier av blant andre Eline Mugaas. Publikasjonen er på engelsk og utkommer i slutten av oktober.

Samtale mellom Elisabeth Haarr og kurator Elisabeth Byre finner sted under Oslo Art Weekend, søndag 16. oktober kl 12.

Om utstillingen
Haarr har i en rekke verk tematisert faner, med utgangspunkt i fanens historikk som blant annet nasjonalt symbol, militær markør og protestbanner – fra broderte, skjøre arbeider i silke, til billedvev i ull eller istykkerrevne faner laget av plast. Den første fanen laget hun tilbake i 1973, med tittelen Chile. Fanen Strid (2015), som har gitt navn til utstillingen, er 5×5 meter, laget i håndfargete, røde silkestykker og teksten ”strid” brodert med silketråd øverst i venstre hjørne. Fanen vil svaie utenfor kunsthallens lokaler mellom husrekkene i Bjørvika. Arbeidet kan ses i forlengelse av Syriaforheng (2013), som er inspirert av kvinnene i Aleppo som hang opp forheng i gatene for beskyttelse mot snikskyttere. Strid har derimot ingen eksplisitt referanse til en enkelthendelse eller situasjon. Det peker både bakover og fremover i tid, mot både politisk protest og møysommelige håndverkstradisjoner. Sakte, men sikkert, vil fanen bli preget av vær og vind, der den vaier i kontrast til den stramme arkitekturen den insisterer på å forstyrre. I fane-arbeidene Walk On (2013) og Bleak Blonde (2014), er silkestoffet i fanene beskutt, og de istykkerskutte silkestykkene peker på en underliggende, men likevel svært konfronterende uro, noe også den sorte fanen i krøllete plastikk, Sort fane 2. versjon (1982/2016) utviser.

Arbeidene som tydeligst er i dialog med folkekunsten er serien Færdaminner, hvor tekstile elementer fra den tradisjonelle båtrya blandes med Haarrs egne reiseminner. I denne serien undersøker Haarr blant annet sammenhengen mellom folkekunst og industriell produksjon. Verkene Dessau (2013) og Oh Gunta (2013) fremstår som møter mellom Bauhausskolens stringens og den norske båtrya, teppene som kvinner langs kysten vevde til sine fiskermenn slik at de skulle overleve stormene på havet. I båtryene kunne man lese inn klassetilhørighet: jo bedre kvalitet på materialene som ble brukt, jo høyere rang. I Harrs egne arbeider blir denne kunnskapen brukt som underlag for egne erfaringer, slik som i den sørgmodige Jammerbugt (2013), hvor en voksduk malt med akryl blandes med stoffbiter fra en gammel paraply.

Serien med kjoler i utstillingen består av skulpturelle objekter på 2,2 meter. Kjolene er utført i materialer som akryl, silke, avispapir og plast. “De er ikke ment som kjoler som skal bæres, men som symboler på ulike sider ved kvinners liv,” forteller Haarr. I titler som Venus, Torn og Siste Vals kan man lese en implisitt, feministisk kritikk. Haarr ønsker blant annet å peke på den fastlåstheten som kvinnelivet har innebåret, og fremdeles innebærer i store deler av verden. Samtidig bringer flere av kjolene med seg et fremtidshåp, slik som En vakker dag (2014), hvor himmeblått og hvite pudderskyer dekker plastduken.

Om kunstneren
Elisabeth Haarr (født 1945) regnes som en av Norges sentrale og mest innflytelsesrike tekstilkunstnere. Hennes virke som kunstner, pedagog og kunstpolitisk aktivist strekker seg over fem tiår, og hun har gjennom hele sin karriere jobbet for å fremme tekstilkunstens rettmessige plass som et likeverdig, billedkunstnerisk uttrykk.

Samarbeidet mellom Haarr og Kunsthall Oslo ble påbegynt med gruppeutstillingen Hold stenhårdt fast på greia di—norsk kunst og kvinnekamp 1968–89 i 2013. Her deltok Haarr blant annet med Frustrasjonsteppe (1982), en billedvev utført i plastposer, og installasjonsverket Portrett av en trendsetter (1986), hvor syntetiske materialer henger over store speilflater på gulvet. Begge arbeider fanget på ulike måter opp stemninger i tidsånden—kvinnekamp og jappetid—et typisk trekk ved Haarrs mangeartede produksjon.

Elisabeth Haarrs kunst rommer hele spekteret av hva det vil si å være et engasjert menneske, og hennes engasjement har vært sterkt formet av tiårene hun har vært aktiv. Fra EEC-motstand, solidaritetsbevegelsen og maktkritikk, til kvinnesak og personlige erfaringer.

Haarrs politiske, feministiske profil kommer først og fremst til uttrykk gjennom estetiske, formale og materielle motsetninger i verkene. I de tidlige, abstrakte billedvevene fra slutten av 60-tallet eksperimenterte hun blant annet med med nylon-og polyestertråd som kontraster i billedvever av ull. På 70-tallet utvidet hun med silketrykk, plakater og collagearbeider. På 80-tallet brøt hun med det langsomme, vevde tekstiluttrykket og begynte å brodere og utforske materialer som plast, ståltråd og akryl.

En fellesnevner i hennes produksjon er inngående kunnskap om det tradisjonelle tekstilhåndverket. Haarr har en sterk bevissthet om det kvinnelige håndarbeidet, grundigheten og den folkelige kunnskapen som var en forutsetning for å overleve. Hun forteller: “Den moderne tekstilkunsten springer direkte ut av den allmenne folkekunsten, som igjen var gjort av kvinner. Denne spesialiserte kunnskapen er ett av beina som vår kultur står på. Det er kjernen i mitt kunstnerskap og i denne utstillingen. Jeg ønsker at arbeidene mine skal reflektere en videreføring av dette.”
Arven etter Hannah Ryggen (1894–1970) og hennes billedvever står også sterkt i Haarrs kunstnerskap, og videreføringen av kunnskapen om det tekstile uttrykket er til stede i flere av Haars arbeider. I 2008 viste Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim den innholdsrike utstillingen Engasjert kunst med arbeider av Ryggen og Haarr side om side.

Elisabeth Haarr er født i 1945 på Hamar. Etter tyve år i Askvoll i Sunnfjord flyttet hun i 2003 til Kristiansand, hvor hun bor og arbeider. Hun er utdannet fra tekstillinjen på Statens håndverks- og kunstindustriskole (1963–67), og har blant annet jobbet på Vestlandets kunstakademi i Bergen og ved Høgskulen i Sogn og Fjordane. Hun hadde sin første separatutstilling i 1973 på Oslo Kunstforening, og har siden vært aktiv med utstillinger ved institusjoner som UKS, Bergen Kunstforening, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Galleri F15, Stavanger Kunstforening, Christiandsands Kunstforening med flere. Haarr har de siste årene deltatt i gruppeutstillinger som Krigens skygge på Kunstnernes Hus i 2015, Forbannad vara du, Kunstnerforbundet i 2015, Unwoven World: Beyond the Pliable Plane på OCA, Oslo, i 2014, og Hold stenhårdt fast på greia di, på Kunsthall Oslo i 2013 og Kunsthall Stavanger i 2014.

Haarr er innkjøpt og representert i samlinger som Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Kunstmuseet i Sogn og Fjordane, Universitetet i Tromsø, og Fondet for kunsthåndverk. I 2014 ble hun tildelt Rune Brynestads minnestipend for sitt kunstneriske virke og engasjement.

For informasjon, pressebilder og annet, ta kontakt med:
Elisabeth Byre, kurator, Kunsthall Oslo
elisabeth@kunsthalloslo.no
tlf.: +47 97 51 86 08