5.mars – 24.april 2011
Last ned utstillingsguide med kart over utstillingen og liste over arbeider her
Det menneskelige mønster
En Hannah Ryggen retrospektiv som også omfatter arbeider av Gerd Arntz, Anna-Eva Bergman, Claude Cahun, Ruth Ewan, Gunnar S. Gundersen, Henriette Heise, Ann Cathrin November Høibo, Olav Christopher Jenssen, Charlotte Johannesson, Kirsten Justesen, Travis Meinolf, Pablo Picasso og Kirstine Roepstorff.
Det menneskelige mønster er kuratert av Marit Paasche og Kunsthall Oslo.
Kunsthall Oslo er stolte av å presentere de ekstraordinære arbeidene til den svensk-norske kunstneren Hannah Ryggen (1894–1970). Det menneskelige mønster er sentrert rundt åtte tepper laget i løpet av en 15-års tidsperiode, som spenner over den andre verdenskrig. Utstillingen omfatter også arbeider av andre kunstnere som deler noen av Hannah Ryggens kunstneriske anliggender. Dette er arbeider som ellers neppe ville ha blitt sett samlet, men de er likevel bundet til hverandre i lys av hennes praksis. Vårt mål er å utvide den konteksten Ryggens kunstnerskap vanligvis blir lest innenfor, og å besvare en voksende anerkjennelse blant yngre kunstnere og kunsthistorikere nasjonalt og internasjonalt. Det er åpenbart at Hannah Ryggens temaer og metoder ennå en gang er relevante for en samtidig praksis.
Hannah Ryggens separatutstilling på Moderna Museet i Stockholm i 1962 var en stor suksess, både publikumsmessig og blant kritikerstanden. Ryggen representerte også Norge på Venezia-biennalen i 1964. Likevel er hennes arbeider lite kjent i dag, og heller ikke i Norge har hun fått noen fremtredende plass i kunsthistorien. Tendensen har vært å redusere Ryggens kunstnerskap til en fotnote i hennes biografi, en populær fortelling der hun fremstår som en slags hulder, bosatt på et lite sted på kysten av Midt-Norge. Men Hannah Ryggen var malerisk skolert og sammen med mannen Hans Ryggen fulgte hun tett utviklingen av den kunstneriske avantgarden i Europa. På tross av hennes pasifisme støttet hun krigen mot Franco, hun var aktiv i den norske kommunistiske bevegelsen og en markant feminist allerede før betegnelsen eksisterte. Slik sett er det ikke rart at arbeidene viser en bevissthet om ekspresjonisme og geopolitikk.
Ryggens politiske engasjement kommer klart til uttrykk i teppene som er dedikerte til den henrettede tyske kommunisten Liselotte Herrmann (Lise Lotte Hermann halshuggen, 1938) og til den venstreradikale humanisten og Nobelpris-vinneren Carl von Ossietzky (Drømmedød, 1936). Begge disse arbeidene understreker Ryggens tro på betydningen av enkeltmenneskets kamp opp gjennom historien. Teppet En Fri (1948) avbilder aristokratiske figurer som befinner seg ovenpå, mens de grå ansiktene under dem kontinuerlig sliter og jobber. Hele komposisjonenen holdes sammen av gyldne bånd. I en kort, nærmest poetisk tekst beskriver Ryggen selv arbeidet slik:
”Det mensklige Mønstret –vi alle är fanger i / Noen av de grå / bøjer allti rygg/ og arbeter /när vi sover / noen få står/ oppreist i sina dekorasjoner / De er ovanpå / og håller handen / i släktshanden / (…) En av de grå / reiser seg å ser på / det hela / Han är så fri som noen kan bli”
Kunstverkene vi har samlet rundt Hannah Ryggens tepper følger tre hovedlinjer: Det er arbeider av Ryggens samtidige; Pablo Picasso, Claude Cahun og Gerd Arntz, som alle delte hennes stillingtagen mot den gryende europeiske fascismen, men som kom fra vidt forskjellig bakgrunner og som benyttet seg av svært ulike kunstneriske uttrykk. Så er det arbeider som berører utviklingen av den abstrakte modernismen i Norge, fra
Anna-Eva Bergman til Gunnar S. Gundersen og Olav Christopher Jenssen. Den tredje linjen viser kunst etter 1960, og som tar Ryggens kunstneriske anliggender i nye retninger. Noen av disse verkene er laget av kunstnere som er direkte influert av Ryggen, som eksempelvis Charlotte Johannesson og Ann Cathrin November Høibo. Andre videreutvikler metoder eller temaer som gjenfinnes i Ryggens kunstnerskap. Her er Kirsten Justesens feministiske tilnærming til forsøket med å forene klassekamp med familieliv, og Ruth Ewans bestrebelser på å forbinde politisert samtidskunst med tidlig 1900-talls idealisme, i serien av propagandaplakater med utdrag av diktene til humanisten Gustav Spiller.
(…) jeg er ikke veverske, jeg er maler som ikke bruker pensel, redskapet er veven.
Det har blitt sagt at det som gjorde Hannah Ryggen unik i det tjuende århundret i norsk kunst var hennes beslutning om behandle veven som en maler, og slik forandre tekstilene til kunst. Det er imidlertid like konstruktivt å betrakte denne prosessen fra motsatt side. Ryggens erobring av veven skjedde på et lite fasjonabelt tidspunkt, samtidig med at den mekaniske modernismen hadde feid bort den ekspresjonistiske baktroppen i de radikale arts&crafts-bevegelsene. I veven klarte Ryggen å frigjøre mediet fra tillærte metoder; hun fant et medium der hun kunne jobbe kompromissløst og hvor fargen ikke var skilt fra materialet.
Ryggens utdannelse innen maleri hos den danske maleren Fredrik Krebs, og hennes kjennskap til middelaldertepper og folkekunst, er tydelig i hennes tidlige tepper. Sammen førte dette til en forståelse av bruken av allegorien og det narrative. Tidlig modernisme tilbød også nye løsninger på figur-bakgrunn problemet, og åpnet for en bruk av abstraksjon, svært forskjellig fra tradisjonelle vevde mønstre. Den metaforiske og formale integrasjonen av todimensjonale figurer i materialet skulle bli en av Hannah Ryggens karakteristiske strategier.
Like viktig var den umiddelbare forbindelsen mellom veven og hennes egen politiske overbevisning, både i relasjon til arbeidets betydning og som et medium for opposisjon. I en periode på midten av 30-tallet arbeidet hun med lange, horisontale, jordfargede tepper, der de sentrale hendelsene er underordnet en strikt, lineær komposisjon. Mot slutten av tiåret er det formale og koloristiske samspillet langt mer komplekst. Hannah Ryggens arbeider kan betraktes som malerier, men likevel med uttalte egenskaper som det rene maleriet ikke har tilgang til.
Kunsthall Oslo takker Maria Brinch, Ann Cathrin November Høibo og Lotte Konow Lund for deres initiativ og kompetanse i forbindelse med forarbeidet til Det menneskelige mønster. Kunsthall Oslo ønsker å takke Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Stockholm Stads Museum, Statsministerens kontor, Ancient & Moderen, Rob Tufnell, Galleri Riis, Galleri Christina Wilson, Hellerud vgs og Kunst i Oslo, Hydro kunstsamling, IISG Amsterdam, Towner Art Gallery Eastbourne og Jersey Heritage Trust for utlån av arbeider til utstillingen, og til Sparebankstiftelsen DnB NOR for finansiell støtte.
