Invasjon!

Invasjon!: Science fiction-filmer hele natta
Lørdag 4. september 22.00-06.00
Invasion (Hugo Santiago/J. L. Borges, 1969)
Liberxina 90 (Carlos Durán, 1970)
Shivers (David Cronenberg, 1975)
Space is the Place (John Coney/Sun Ra, 1974)
They Live (John Carpenter, 1989)

Fra solnedgang til soloppgang får publikum en unik anledning til å se sjeldent viste filmer om fremtidige samfunn, invasjoner og folkevandringer, temaer som gjenspeiles i Kunsthall Oslos beliggenhet i Oslos nye Fjordby. Programmet er utviklet i samarbeid med den Oslo-baserte kunstneren Aeron Bergman.

Les teksten av Aeron Bergman, ‘Crank Invasion of the Land of Sheep’

 

Invasión (Hugo Santiago/J. L. Borges, 1969)
Dette var den første filmen Hugo Santiago, tidligere Robert Bressons assistent, selv regisserte. Invasión er ”ganske så fascinerende og nesten ufattelig kul”.

”Denne fortellingen om en beleiret by, filmet i svart-hvitt med noen vidunderlige kontraster, er blitt en metafysisk og poetisk fortelling, ikke minst takket være Adolfo Bioy Casares og Jorge Luis Borges’ tekster. Filmen har en kompleks intrige og nennsomme personskildringer, og er en ode til alle fortidens og fremtidens motstandskrefter. Den ble laget i 1969 og vist i Cannes, på åpningen av den aller første ” Quinzaine des réalisateurs” (regissørenes utvalgte). Deretter ventet en forbløffende skjebne: I 1974 ble filmen forbudt av argentinske myndigheter, negativene ble stjålet og det fantes ingen mulighet for å få sett filmen inntil den ble restaurert i 2000.” (Dissidenz.com)

”Ti år etter at filmen ble lansert, skrev en fransk kritiker en avisartikkel der han listet opp ting han hadde sett det forutgående tiåret – fotballstadion brukt som fengsel og andre lignende ting – i Argentina, Chile eller til og med Korea, og så sa han: ”Alt dette så jeg i 1969, i en film kalt Invasión.” (Hugo Santiago)

Liberxina 90 (Carlos Durán, 1970)
”En eksperimentell katalansk spansk produksjon. Den science fiction-aktige settingen gjorde at filmens politiske innhold fikk være i fred for Francos sensurinstanser. Den hadde imidlertid et uvanlig sterkt fokus på seksuell aktivitet, noe som ikke ble sett på med blide øyne, og filmen var derfor ikke godkjent for generell distribusjon da den ble vist på Venezia-festivalen i august 1971. – Det er oppdaget et narkotisk stoff, Liberxina 90, som vil utslette all tilpasning til det ’etablerte’ fra menneskesinnet.” (Clarke Fountain, All Movie Guide)

Shivers (David Cronenberg, 1975)
”I 1975 gikk David Cronenberg løs på publikum med Shivers, hans tredje spillefilm, og introduserte her mange av ideene og temaene som kom til å stå i fokus i hans senere filmer. Shivers er lagt til en høyblokk, et eksklusivt leilighetskompleks kalt Starline Towers. En parasitt som opprinnelig ble utviklet for å erstatte syke organer går amok og forvandler sine menneskeverter til voldelige seksuelle sosiopater, og Starliner Towers’ sterile, selvtilstrekkelige verden blir den perfekte yngleplass. Martin Scorsese bemerket etter å ha sett Shivers, bemerket, at “[slutten] er genuint sjokkerende, subversiv, surrealistisk og sannsynligvis noe vi alle fortjener.” Scorsese synes å antyde at Shivers kan leses som et angrep på middelklassen, og Starline Towers kan helt åpenbart leses som et symbol på samfunn eller nasjoner hvor bare eliten og de velstående får anledning til å nyte godt av både forbrukersamfunnets komfort og dets hang til isolasjonisme. Fordi man av bekvemmelighetshensyn nekter for at det finnes noen verden utenfor, er et slikt samfunn dømt til å skape sine egne problemer og til slutt utslette seg selv. Lignende tanker finnes hos J. G. Ballard i romanen High Rise, som tilfeldigvis også utkom i 1975.” (Thomas Caldwell, i Senses of Cinema nr. 19, 2002)

Space is the Place (John Coney/Sun Ra, 1974)
”Sci-fi, blaxploitation, kosmisk frijazz og radikal rasepolitikk løper sammen når Sun Ra vender tilbake til jorden i sitt musikkdrevne romskip for å kjempe for den svarte rasens fremtid. Space is the Place ble laget som en hyllest til femti- og sekstitallets lavbudsjetts science fiction-filmer, og er den visuelle legemliggjøringen av Sun Ras afro-egyptiske myter om frelse i det ytre rom. Spesialeffektene, det vanvittige plottet og det apokalyptiske budskapet står i stil med den overjordiske musikken og fremføres live av en av jazzhistoriens mest nyskapende grupper.”

They Live (John Carpenter, 1988)
De påvirker beslutningene våre uten at vi er klar over det. De lammer sansene våre uten at vi merker det. De kontrollerer livene våre uten at vi skjønner det. DE ER LEVENDE. John Nada, en barsk, ensom ulv, gjør en fryktinngytende oppdagelse: han snubler uforvarende over noen demoniske skapninger som gir seg ut for å være mennesker mens de luller befolkningen inn i subliminale reklamebudskap og slik driver dem over i underkastelsen.

”En fantastisk undergravende film” (Variety)

”Kicks ass” (New York Times)

Leave a Reply