Barbara Hammer

Barbara_Hammer
Foto: Susan Wides

Barbara Hammer retrospektiv

30. november-21. desember 2013 

Kunsthall Oslo har gleden av å presentere et omfattende filmprogram med den anerkjente, amerikanske filmskaperen Barbara Hammer.

Fredag 29. november kl. 19 forteller hun om sitt kunstnerskap på Kunsthall Oslo med foredraget Hammer! Making Movies Out of Sex and Life.

Barbara Hammer (født 1939) er kjent for sine 40 år med formale og kulturelle eksperimenter innen filmmediet, der hun har undersøkt lerretet, biografien, historien og seksualiteten. Hennes gjennombruddsfilm fra 1974, “Dyketactics”, har blitt kalt “den første lesbiske elskovsfilm laget av en lesbisk” og Museum of Modern Art i New York beskriver henne som en av de viktigste eksperimentelle filmskapere i sin generasjon. Til tross for retrospektive utstillinger på internasjonale museer som Tate Modern og MoMA, og flere internasjonale filmpriser, er hun relativt ukjent her hjemme, og har aldri vært vist i utstillingssammenheng i Norge. Hun har laget over åtti film- og videoarbeider, og Kunsthall Oslo vil over en periode på to uker vise 27 av disse, et utvalg som spenner fra de tidligste arbeidene, fra 1968, og frem til i dag.

Barbara Hammer: The absence of visual mothers for the moving-image maker presents a particular vacuum and accounts for some of the aesthetics of a lesbian filmmaker today. As there has never been a lesbian filmmaker whose life and work I could study, I study my own life, and by doing so make work that attempts to partly fill the dearth of lesbian herstory for lesbians of the twenty-first century.



Filmprogram
Del I vises på egen monitor i hele utstillingsperioden.
Del II og III, filmer fra 1970- og 80-tallet vises 30.nov-8. des og 18.-21 des.
Del IV og V, filmer fra 1990- og 00-tallet vises 11.-15. des.
Åpningstider ons – fre 11-17, lør og søn 12-17.

Del I: Barbara Ward Will Never Die – The Early Films 1968-72
.
Disse filmene ble laget før Hammer begynte på filmskole, men med en økende bevissthet om at hun ville være kunstner. Alle er filmet med 8 mm og Super 8 håndholdt kamera uten lyd. Disse første filmene kan sees som overganger til en ny tilværelse både personlig og kunstnerisk: Hennes andre kortfilm er kalt nettopp Barbara Ward Will Never Die og refererer til hennes daværende identitet som en gift kvinne med en annens etternavn.

Barbara Ward Will Never Die, 1968. Super 8mm film, farge/uten lyd, 3 min.
Schizy, 1968, Super 8 mm film, farge/uten lyd, 4 min. (første film)
Play or ‘Yes,’ ‘Yes,’ ‘Yes’, 1970, Super 8 mm film, farge/uten lyd, 11 min.
Elegy, Super 8 mm film, farge/uten lyd, 3 min.
Marie and Me, 1970. 8mm film, farge/uten lyd 12 min.
Traveling, 1970. Super 8mm film, farge/uten lyd, 8 min.
Yellow Hammer, 1972. Super 8 mm film, farge/uten lyd, 3 min.
Del I vises på egen monitor i hele utstillingsperioden.


Del II, I was/I am – The 1970s

Filmene fra 1970-tallet er tidlige selvportrett, en første utforsking av lesbisk identitet og seksualitet gjennom både performancebaserte og humoristiske arbeider. Her er Hammer like gjerne foran kameraet som bak. Strukturelt kan filmene ses som utforskninger av tid, hvor sanntid, repetisjoner og det som Hammer beskriver som rituell, fantastisk og erotisk tid, utforskes.

I Was/I Am, 1973
16mm film, s/h, 6:30 min.

Dette er Hammers første film skutt på 16 mm, med referanser til hennes kunstneriske forbilde og inspirasjonskilde Maya Deren og filmen Meshes in the Afternoon (1943). Som hos Deren tar hovedpersonen en nøkkel ut av munnen, men hos Hammer er nøkkelen til motorsykkelen – og frigjøring. I transition from a princess with a white gown and tiara into a motorcycle dyke wearing leather.

“X”, 1973

16mm film, farger/lyd, 7:42 min.

En selvrefererende film hvor “I”, “my” og “me” repeteres som et mantra. Hammer beskriver den som en rituell film hvor hun bokstavelig bryter ut av lenkene: Ritualistic because naming is a repetitive process. We say over and over again who we are.



Dyketactics, 1974

16mm film, farger/lyd, 4 min.

Utgangspunktet var et ønske om å lage en langfilm, men Hammer klippet den ned til fire minutter og beskriver den som “en lesbisk reklamefilm.” Filmen regnes som Hammers gjennombrudd. The film’s thesis is the connection between perception and touch is a lesbian aesthetic. My life changed through touching another woman whose body was similar to my own. My sense of touch became my connection to the screen. I wanted the screen to be felt by the audience in their own bodies.

Menses, 1974

16mm film, farger/lyd, 4 min.

Hammer konfronterer stillheten rundt det (den gang) tabubelagte temaet menstruasjon i denne performancebaserte kortfilmen. [B]ut it is also a satire, a satire on the Disney and Disney-type film many of us junior high school prepubescent girl watched. They were all lace and daisies and muted wshipers around the flow. What a farce.

Superdyke, 1975
1
6mm film, farger/lyd, 25 min.

En av Hammers mest populære filmer, en humoristisk film som dokumenterer en aktivistisk performance hvor en gruppe kvinner inntar San Franciscos gater. We made cardbord Amazon shields and tee shirts, and took over City Hall and Macy˙s department store. Performance was in the air and it was all in a days work.

Women I Love, 1976
16mm film, farger/lyd, 25 min.

Poetiske portretter med formale eksperimenter av fem kvinner som stod Hammer nær på 70-tallet (..) each shot in a style reflective of the relationship and featuring Tee Corinne, Max Almy, Cynthia McAdams, Ruth Mahaney, Gloria Churchman.

Double Strength,1978
16mm film, farger/lyd, 16 min.

Filmen portretterer fire ulike stadier i et parforhold, illustrert med performancekunstnere (Hammer og Terry Sengraff) på trapes og i tau. The film moves back and forth from physical weight and space to emotional or relational weight/space.

Sync Touch, 1981
16mm film, farger/lyd, 10 min.

En film som utforsker sensibilitet i språket, i berøring, i rytme og farger. Hammer tar med seg sitt Bolexkamera i sengen i et ønske om å vise sammenhengen mellom det vi ser og det vi berører. In filmmaking my aestethic is the connection between sight and touch.

Del III Optic Nerve – The 1980s
På åtti-tallet begynner Hammer å vende seg vekk fra den nakne kvinnekroppen og fokuserer i større grad på omverdenen, på formale sider ved filmmediet og på teknologi. Samtidig fortsetter bevisstheten rundt det hun kaller en active cinema, filmer som engasjerer sitt publikum fysisk til aktivt å innta holdninger i både det personlige og politiske landskapet. Active cinema is not an escape. It is its own experience.

Optic Nerve,1985

16mm film, farge/lyd av Helen Thorington, 16 min.

Super 8mm opptak av bestemoren på sykehjem, bearbeidet med bruk av optisk printer. Filmen ble vist på Whitneybiennalen i 1985 og førte til Hammers anerkjennelse på den etablerte kunstscenen. The emotional feeling of pushing her through that door and down those sterile halls can be felt in the film as I tried to introduce emotinal feeling to structural film.

Stone Circles, 1983
16mm film, farger/lyd,12 min.

Et poetisk reisebrev fra Stonehedge. Hammer er i denne perioden opptatt av undersøke kroppens forbindelse til jorda og naturen. The move from locating the film image from intense interior-looking and identity-naming to a broad geography-claiming.

Dolls House,1984
16 mm film, farger/lyd, 4 min.

Bruk av klassisk stop-motion trick-animasjon illustrerer humoristisk og noe morbid den anstrengte boligsituasjon for en kunstner i New York.

Snow Job: The Media Hysteria of Aids, 1986
Video, farger/lyd, 9 min.

En videocollage som sammenfatter massemedienes hysteriske overskrifter og stigmatisering av homofile.

No No Nooky T.V., 1987

16mm film, farger/lyd, 12 min.

Hammer stiller spørsmålstegn ved stereotypiske fremstillinger av lesbisk identitet med ny teknologi, en Amiga-datamaskin, og bruker materiale fra tidligere filmer som Menses, Superdyke, Dolls House og Sync Touch. No No Nooky T.V. confronts the feminist controversy around sexuality with electronic language, pixels and interface. Even the monitor is eroticized in this film/video hybrid that points fun at romance, sexuality, and love in our post-industrial age.

Endangered, 1988
16 mm film, farger/lyd av Helen Thorington, 19 min.

Galapagosøyenes sårbarhet sammenstilles med den digitale filmens dominans over celluloiden. I went to the Galapagos islands to mourn the loss of light through atmospheric pollution as well as the demise of film; I created a memento mori for the things I love, living creatures.

Del II og III, filmer fra 1970- og 80-tallet vises 30.nov-8. des og 18.-21 des.

Del IV: Nitrate Kisses – The 90s
På nitti-tallet beveger Hammer seg mot tematikker som forgjengelighet, liv og død. Nitrate Kisses er begynnelsen på en revisjonistisk historiefortellingsom stiller spørsmål om hvem som skriver historien og hvem som blir utelatt. Filmen blir Hammers andre gjennombrudd og blir vist på den anerkjente Sundance Filmfestival. Hammer fortsetter å jobbe med sitt foretrukne materiale, 16mm film, til tross for at den digitale filmen for alvor har gjort sitt inntog.

Sanctus, 1990
16mm film, farger og s/v, lyd av Neil B. Rolnick, 19 min.

Funnet arkivmateriale fra James Sibley Watson (1894–1982), lege og tidlig, ekperimentell filmskaper, som blir refortografert med optisk printer. Watsons 35mm bevegelige røntgenbilder rekonstrueres og settes sammen til en film om menneskekroppens sårbarhet.

Vital Signs, 1991
16mm film, farger og s/v, lyd 9 min.

Hammer omfavner og danser med døden, et sekshundre år gammelt skjelett. Bringing the bones close to my own helped me face my father’s imminent death as well as my own mortality.

Nitrate Kisses, 1992
16 mm film, s/h, lyd, 67 min.
Timeslangt, dokumentarisk filmessay som er basert rundt historiene som mangler, som er klippet vekk, gjemt bort, forkastet. I made Nitrate Kisses because lesbians, gays, bisexuals and transgendered people have been left out of history. Our deviance has been too threatening: our presences so queer!

Del V 00s – Maya Deren’s Sink

Hammer fortsetter på 2000-tallet historieskrivingen om marginaliserte, lesbiske og homofile som ble påbegynt i Nitrate Kisses med essayet History Lessons, somerbasert på arkivmateriale og den tidlige fremstillingen av lesbiske kvinner. Videre peker hun tilbake i tid med Generations, hvor hun som mentor utfordrer en ung filmskaper.
Filmprogrammet avrundes med Maya Deren˙s Sink, en hyllest til Hammers kunstneriske forbilde og tidlige inspirasjonskilde.

History Lessons, 2000

16mm film, farger/lyd, 66 min
.
Filmen ser med et komisk blikk på hvordan lesbiske har blitt fremstilt i mainstreamkulturen.
 Lesbian representations in the past were made by men and were either pornographic or “scientific”.

Generations, 2010

16 mm film, farger/s/h/lyd.
I samarbeid med Gina Carducci. 30 min.
Utgangspunktet for denne eksperimentelle filmen er to kunstneres bruk av det samme lyd- og billedmateriale, men klippet sammen individuelt. Hammer er den erfarne mentoren som utfordrer og oppfordrer den neste generasjon kunstnere. I want to give back, to continue the tradition of avant-garde film making.

Maya Deren’s Sink, 2011
HD video, farger/s/h/lyd av Meredith Monk, 30 min.
Nok en hyllest til Hammers forbilde Maya Deren, en av de viktigste eksperimentelle filmkunstnerne i den amerikanske avantgarden. Maya Deren’s Sink explores Deren’s concepts of space, time and form through visits and projections filmed in her LA and NY homes. Light projections in Deren’s intimate space evoke a former time and space providing entree into the homes of an influential filmmaker we will never know.

Del IV og V, filmer fra 1990- og 00-tallet vises 11.-15. desember.

Barbara Hammer er født i Hollywood, USA i 1939 og bor og arbeider i New York City, USA.
Hun har en master i film fra San Fransisco State University og en master i engelsk litteratur fra San Francisco State University og en bachelor i pysokologi fra University of California, Los Angeles. Videre har hun en post-master i Multi-Media Digital Studies, American Film Institute, Los Angeles, California. Hennes film-og videoarbeider er representert i samlinger som Museum of Modern Art (NY), The Donnell Library (NY), The Centre George Pompidou (Paris), The Australian Center for The Moving Image (Melbourne), The National Film Archive (Brussel), The Nederland Film Archive (Amsterdam), og Taiwan National Film Library (Taipei). Hammers arbeider har vært har vært vist i retrospektive utstillinger på Museum of Modern Art i New York i 2010, Tate Modern i London i 2012, Jeu de Paume i Paris i 2012. Filmene hennes har vært vist på internasjonale filmfestivaler verden over og hun mottatt en rekke priser, senest Teddy award på Berlin Film Festival i 2009. Hammer underviser på European Graduate School, Saas-Fee, Sveits, og er Guggenheim Fellow for 2013-14.